Sjel - Tulus

Min sjel rives sakte ut i teater,

spiddes til torner av hungrige skater.

Bestjålet min mening,

berøvet mitt sinn,

en gråsvart forstening

fra margen til skinn.

Nå lukker jeg endelig vidåpne sår.

Et tomt sinn er sinnet som aldri forgår.

My soul is slowly torn out of the theater,

impaled to thorns by hungry skaters.

Stolen my opinion,

robbed my mind,

a gray-black fossil

from the margin to the skin.

Now I finally close wide open wounds.

An empty mind is the mind that never dies.