Stormblast - Dimmu Borgir

Gjennom tideløse morkne drømmer

I fuktig høstvind over landstrakte vidder

Mot Sorias fjellheim

Kommer jeg, en fandens ridder

Glatt er runen på det høye fjell

Gnidd vekk av regn og vind

Dragende kraft av ondskap lurer

Her ved trollheims muldne grind

Fortumlet av dette mørke byggverk

Med røvet gull fra lyets pakt

Brukt som spott til å senke deres murer

Vi grunder over dette riket

Så vakkert fylt med tideløs skumring

Som en stjerne i tomsindighetens juv

Det bringer frem en nattlig mimring

Over tanker fra en vissen tid

Drott til himmels er det reist

Av tidens endeløse svarte minner

Stormblåst ut av det sorte indre

Har bergflint rullet fra mo til kneist

Undring og angst samler seg i natten

I mørket som ruver om spiret

For ingen dag kan veien hit

Intet lys kan luske frem

Der sorg har beseiret alle gleder

Og bygd et land på menneskets jord

Fylt med isklad prakt og heder

Through timeless dark dreams

In moist autumn wind over rural expanses

Towards Soria's mountain home

Will I, a damn knight

Smooth is the rune of the high mountain

Rubbed away by rain and wind

Pulling power of evil lurks

Here at Trollheim's muddy gate

Dazed by this dark edifice

With stolen gold from the shelter's pact

Used as a mockery to lower their walls

We ponder this realm

So beautifully filled with timeless twilight

Like a star in the gorge of vanity

It brings forth a nocturnal reminiscence

Above thoughts from a certain time

King of heaven is raised

Of time's endless black memories

Storm-blown out of the black interior

Has rock flint rolled from mo to kneist

Wonder and anxiety gather in the night

In the darkness that looms over the spire

Because no day can get here

No light can creep forward

Where sorrow has vanquished all joys

And built a country on the earth of man

Filled with icy glory and honor