Kjerkegård ved havet - Moddi

Sola flyt som gull i disen

Der vi styre inn mot land

Og finn ly førr nattebrisen

Me ei lun og sørvendt strand

Her gror skjørbuksurt i sainna

Lenger opp enn floa når

Og fra støa finn eg stien

Mot en gammel kjerkegård

På ei stille midnattsvandring

I ei nordnorsk natt i juni

Ser eg kors med navn og årstall

Mella reir med egg og dun i

Her går livet mot førrnying

Mellom gamle, glømte grave

I en kort og hektisk sommar

På en kjerkegård ved havet

Hit kom dem som stormen sparte

Her ligg dem som gjekk og venta

Dem som fall førr tæringssotten

Dem som spanskesjuka henta

På de gamle, morkne merkan

Kan eg endå namnan lese

Og eg spør meg sjøl: Kem va dem

Dem som søv her under gresset?

Kem va du, Elfrida Angel

Som så kort et liv fekk låne?

Fekk du dansa før du døe

17 år og knapt en måne?

Eller du, Andreas Hansa

Va du av et folk eg kjenne?

— Og med handa mot et gravkors

Høyre eg en båt som lende:

Mainnemål i sommarkvelden

Lyd av tunge åttringsåre

Folk som dreg en kjøl mot sanda

Løfte opp ei svartbredd båra

Og i sus av nattebrisen

Kan eg ane enkegråten

Der et likfølge passere

Etter stien ifrå båten

E det ekko av en salme?

Bibelord til trøst i nøa

Vigsla mold mot kistelokket

Steg som fjerne seg mot støa?

Synet kverv og tankan klårne

Der eg våkne opp av transen

Mens en flokk med svarte skarva

Segle inn i nattsolglansen

På den gamle kjerkegården

Vendt mot ver og vinterstorma

Ligg historia begrovven

Om et folk som havet forma

Her søng vinden sine salma

I en hardfør, arktisk flora

Som slår rot og pine næring

Av den magre skjeillsandjorda

Men der lyse tiriltunge

Bak herakleum og karve

Som ei helsing til de unge

Som en vedhard kyst fekk arve

Og i nord, mot nattsolbrannen

Mumle havet sine minna

Som en mollstemt orgelfuge

Under bratte gråsteinstinda

The sun flows like gold in the haze

Where we steer towards land

And find shelter before the night breeze

With a sheltered and south-facing beach

Here scurvy grows in sainna

Further up than floa when

And from the noise I find the path

Towards an old cemetery

On a quiet midnight walk

In a northern Norwegian night in June

I see crosses with names and years

Mella nest with eggs and down in

Here, life goes towards renewal

Between old, forgotten tombs

In a short and hectic summer

In a cemetery by the sea

Here came those whom the storm saved

Here are those who went and waited

Those that fall before the corrosion

Those who have Spanish flu pick up

On the old, dark mark

Can I still read the name

And I ask myself: Kem va them

Those who sleep here under the grass?

Kem va du, Elfrida Angel

Who so short a life got to borrow?

Did you get to dance before you die

17 years and barely a moon?

Or you, Andreas Hansa

Were you of a people I know?

- And with his hand against a grave cross

I hear a boat landing:

Mainnemål in the summer evening

Sound of heavy eight veins

People pulling a keel against the sand

Lift up a black-width stretcher

And in the rush of the night breeze

Can I sense the widow's cry

Where a succession pass

Following the path from the boat

Is it an echo of a hymn?

Bible words for comfort in the nah

Consecrate mold against the coffin lid

Steps that move towards the noise?

The sight choked and the tank clear

Where I wake up from the trance

While a flock of black cormorants

Seal into the night sunshine

In the old cemetery

Facing weather and winter storm

Lie history buried

About a people shaped by the sea

Here the wind sang its hymns

In a hardy, arctic flora

Which takes root and torment nourishment

Of the lean skeill sandy soil

But there bright tiriltunge

Behind heracleum and caraway

As a greeting to the young people

Like a wooded coast inherited

And in the north, towards the night sunburn

Mumble the sea its memories

Like a minor tuned organ joint

Under steep gray stone ridges