Nar Vi Har Dolket Guds Hjerte - Dodheimsgard

Så tetnet tåken til sist

Så vandrer vi endelig til Dødheimsgard

Tilvaerelsens morkeste elementer

Har stenket jorden med en gravskjendig ild

Jaget av lyset inn I tusener av mørke år

Har dårenskap av menneskers lavmål havnet

Forst så gråt vi, men så drakk vi

Og frydes nå over smerten de må lide

Hvorhen, så fortumlet samler de seg

Under Jahves undertrykkende trone

Evighetens herskende fader

Har for dem gjort glede til sorg

For himmelen har brutt sammen

Dithen vil de ikke finne vei

For VI har drevet vekk den gode

Gjennom den ypperste og hoyeste makt

Senket himmelens motbydelige glans

Og så vent hjem til det ulme, mørke dyp

Som en hird av sortsjelede riddere

Ikledd den evige natts tåke

Styrket av den belge sol

Og døden over de som provde å felle oss

En fråtsende stank av råttent blod

Av himmelens styrtede sonner

Dunster opp fra fortapelsens avgrunn

Vi gremmes over deres lyse minner

Men hyller deres død

Then the fog finally sealed

Then we finally walk to Dødheimsgard

The darkest elements of life

Has sprinkled the earth with a grave fire

Chased by the light into Thousands of dark years

Has the folly of human lows ended up

At first we cried, but then we drank

And now rejoice over the pain they must suffer

Wherever, so dazed do they gather

Under Yahweh's oppressive throne

The reigning father of eternity

Has for them made joy into sorrow

For the heavens have broken down

They will not find their way there

For WE have driven away the good

Through the highest and highest power

Lowered the disgusting radiance of the sky

And then wait home to the smoldering, dark depths

Like a herd of black-headed knights

Dressed in the fog of the eternal night

Strengthened by the Belgian sun

And the death of those who tried to overthrow us

A corrosive stench of rotten blood

Of the fallen sons of heaven

Evaporates from the abyss of perdition

We resent their bright memories

But pay tribute to their death