Ein Liten Vimpel - Bjørn Eidsvåg

Det e lett å bli banale

Når ein ytre seg om fred

Ein bør vokta vel sin tale

Skal ein sei nåke om det

Så månge fredstog spora av

Så månge tapte illusjonar

Så månge egne svik mot krav

Te løft for sultne millionar

Men eg kan’kje la vær å tru

At det e klokt å gi seg hen

Te noke større enn egen kynisme

Mismotet kan aldri bli ein venn

Så eg heise ein liten vimpel

Eg synge ein sang om at fred

E større enn vår evne te å skap’an

Og at me vokse ved å hengi oss te det

Eg vet møkkje om demonar

Og vet ennå mer om svik

Eg trur i blant som fler kujonar

At ufølsomhet gjør rik

Finns det reine og det heile?

Har sjøl håpet gått i svart?

Og ber om mot t'å vaga seila

Itte eit annerledes kart

Men eg kan’kje la vær å tru

At det e klokt å gi seg hen

Te noke større enn egne svik

Skammen kan vel aldri bli ein venn

Så eg heise ein vimpel…

It's easy to get banal

When one speaks of peace

One should guard one's speech well

Shall one say something about it

So many peace trains derail

So many lost illusions

So many own betrayals against demands

Tea lift for hungry millions

But I can not help but believe

That it is wise to go

Tea noke greater than own cynicism

Discouragement can never be a friend

So I hoisted a small pennant

I sing a song about peace

E greater than our ability to create tea

And that we grow by indulging in it

I know a lot about demons

And know even more about betrayal

I think sometimes like more cowards

That insensitivity makes rich

Are there pure and whole?

Has hope itself gone black?

And asks for the vague sail

This is a different map

But I can not help but believe

That it is wise to go

Tea noke bigger than own betrayals

Shame can probably never be a friend

So I hoist a pennant…