En Skikkelse I Horisonten - Fleurety

Skikkelsen kommer nærmere.

Jeg kan se bukkehorn

og et kaldt, uttrykksløst åsyn.

Vinden løfter dens sorte kappe,

som kaster skygger over de livløse stenene.

Først nå kommer redselen

Jeg vet at skikkelsen alltid har sett meg,

for dens øyne er ikke vendt ut mot verden,

men inn mot sjelen.

Jeg holder hardt om sverdet mitt,

men vet at mitt eneste våpen er troen,

Kanhende hjelper troen på hjelp

selv den troløse?

For troløs er jeg kanskje,

men ikke uten håp.

Skikkelsen står nå foran meg.

Tvinger frem fortidens gjerninger,

de som helst skulle vært glemt.

Etter tusener av år i denne verden,

føles mye anger

når den endelig skal forlates.

Likevel synger hjertet,

og lettelsen brer seg over meg

og videre till skikkelsens armer

som like uttrykksløst folder kappen om seg.

Et mørke senker seg;

jeg vil finne fred her.

The figure is getting closer.

I can see fenugreek

and a cold, expressionless face.

The wind lifts its black cloak,

which casts shadows over the lifeless stones.

Only now comes the fear

I know the figure has always seen me,

for its eyes are not facing the world,

but towards the soul.

I hold fast to my sword,

but know that my only weapon is faith,

Kanhende helps the belief in help

even the unfaithful?

Too unfaithful I may be,

but not without hope.

The figure is now in front of me.

Forces the deeds of the past,

those who should have been forgotten.

After thousands of years in this world,

feels a lot of remorse

when it is finally to be abandoned.

Yet the heart sings,

and relief spreads over me

and on to the arms of the figure

which just as expressionlessly folds the cloak around itself.

A darkness descends;

I want to find peace here.